De siste ukene har jeg reflektert mye rundt hvorfor det føles så vanskelig å dele med andre når man står midt oppi en vanskelig periode. Det føles som om det først er ok å dele det med andre når man har fått det vanskelige på avstand og man har kommet seg “seirende” ut av situasjonen.
Til tross for min åpenhet rundt opplevelser, erfaringer, livets utfordringer, traumer og psykisk sykdom opplever jeg at jeg har hatt en tendens til å gjemme meg bort og isolere meg når ting blir vanskelig. Da har jeg hatt mer enn nok med “å være” og har ikke kapasitet til å dele hvordan jeg egentlig har det.
Yoga og trygghet
Yoga har hjulpet meg til å evne og søke inn, finne ro, trygghet og stillhet i eget sinn. Praksisen har bidratt til at jeg i større grad enn tidligere har aksept og forståelse ovenfor meg selv. Det har hjulpet meg til å akseptere at livet ikke alltid er enkelt samtidig som min sinnsro hjelper meg til å våge og erkjenne at jeg er sårbar og har det vanskelig.
Jeg tør langt mer enn tidligere å ta kontakt med familie og venner som gjerne ønsker å være der for meg og be om hjelp når jeg trenger det og er langt nede.
Jeg velger å dele mine tanker rundt dette fordi jeg tror at åpenhet rundt sårbarhet er viktig og at mange kan kjenne seg igjen. Jeg har fortsatt en lang vei å gå før jeg er i mål men fremover skal jeg øve på å tørre og være svak og dele – Våge å være sårbar men sterk nok til å sette ord på det! 
